KARATE DO HISTORIE
En indisk munk, Bodhidarma (kalt Daruma), reiste gjennom India til Kina på pilgrimreise. Han møtte mange vanskeligheter på sin reise. Han krysset Himalayafjellene, og til sammen tilbakela han flere tusen mil alene. På grunn av hans fysiske og psykiske styrke lyktes det ham å komme gjennom det bandittherjede landet, inntil han nådde Hu-Nan provinsen i det nordlige Kina. Her grunnla han klosteret. Etter en tid oppdaget han at mange av munkene var meget svake, både fysisk og psykisk. Ved å studere dyrenes kamp og de allerede eksisterende kampformer, ble Shaolin munkene snart de mest fryktede kamputøverne i Kina.
For å sikre seg fortsettelsen av sitt kampsystem, utviklet nå Daruma et undervisningsprogram, hvor han delte opp hver kata i kortere sekvenser, som ble utført av elevene alene. Det er disse kataene som danner grunnlaget for tradisjonell karate-do slik den er blitt praktisert av de store mestrene opp gjennom tidene. De gamle kampformene nådde et av deres viktigste utviklingstrinn på Okinawa, hvor den japanske Shogun og lensherrene fra det sørlige Japan hadde lagt ned forbud mot å eie våpen.
Mange lokale teknikker ble utviklet og blandet med Shao lin metoder. Med en mengde trening av kata samt herding av kroppen, ble beboerne på Okinawa fantastiske kamputøvere, selv mot motstandere som benyttet seg av våpen. Kata var av enorm betydning for innlæringen av disse teknikkene. Eleven kunne alltid trene kata alene og kjempe mot tenkte motstandere, slik at han ikke var avhengig av andre elever. Beboerne på Okinawa ga deres kampform navnet Kinesisk hånd, dette på grunn av opprinnelseslandet. Det var èn mann, som karate-do skylder sin enorme utvikling i moderne tid, og som forandret navnet til Tom Hånd (karate) mesteren Gichin Funakoshi.
