Funakoshi vokste opp hos sin mors foreldre, og det var i denne tiden han ble påvirket av den store karateeksperten fra Okinawa, mesteren Yasutsume Azato. Funakoshi beskrev: ”Det var utrolig heldig at han ble oppmerksom på meg og at jeg fikk mine første instruksjoner av denne bemerkelsesverdige mannen.”
Funakoshi ble kort tid etter utdannet lærer, og fikk sin første stilling i 1888, 20 år gammel. Han ble da ansatt ved en lokal barneskole. Senere da en forfremmelse førte ham til byen Naha, sa han: ”Dette var meget gunstig for meg da det ga meg mer tid til å praktisere karate-do.”
Ikke lenge etter kom den unge Funakoshi under den kombinerte innflytelse av ikke bare mester Azato, men også hans venn og karatelærer Itosu. Funakoshi bekrefter i sine bøker den enorme og dyptgripende effekt disse to mestrene hadde på ham, og skrev: ”I ettertid forstår jeg hvordan jeg og mine barn har nytt enormt godt av lærdommen til disse to mestrene. Hvor skal jeg finne ord for å uttrykke min takknemlighet?”
Etter en tid ble karate fra Okinawa med Funakoshi i spissen offisielt annerkjent, ved at han ble invitert til å demonstrere karate som stridskunst ved fet nasjonale friidrettsstevnet i Tokyo. Det var her karatelæreren fra Okinawa viste denne oldtidens kampart til det japanske folk og dermed til resten av verden.
Det var ikke alltid gode tider for Funakoshi. I begynnelsen måtte han ta tilfeldig arbeid som vaktmann, gartner - ja til og med som feier ved en av Tokyos studentboliger. "For å få nok å spise, måtte jeg overtale boligens kokk til å ta karatetimer mot rabatt på
min månedlige matregning," skrev Funakoshi. Imidlertid begynte hans levevilkår heldigvis å forbedre seg. Særlig da japanske universiteter, spesielt Keiko og Takushoku, betraktet karate som nyttig og givende trening for sine studenter.
Funakoshis første bok, Ryukyu Kempo Karate ble utgitt på den tid, og det var av stor betydning med flere forord til boken fra mange av datidens framstående personer i Tokyo. Boken ble godt mottatt, og fire år senere utgitt igjen med den nye tittelen: Renten Gochin karate-jutsu. Hans neste og mest berømte bok, Karate-Do Kyohan ble utgitt i 1935.
Til tross for datidens interesse for karate var det nødvendig å oppsøke publikum om pengebidrag til å finansiere byggingen av Japans første karate dojo. Det var Funakoshi og hans tilhengere som reiste den første dojoen ved Zoshigaya i 1936.
Det er blitt sagt at Funakoshi ble positivt overrasket da den ansvarlige byggekomiteen ville plassere navnet Shotokan over inngangen til dojoen. "Shoto" var et psevdonym han hadde brukt i sin ungdom da han skrev de kinesiske vers han var så glad i.
Selv om han nå var blitt 60 år, mottok han utfordringen med den besluttsomhet og livskraft som normalt kjennetegner langt yngre menn. Han påbegynte arbeidet med å bringe i faste former nye øvelsessammensetninger og kravene til gradering, og samtidig skjønte han at han ikke både kunne overholde alle sine forpliktelser og klare de oppgaver som lå i fremtiden - spredningen av shotokan karate-Do! Derfor besluttet han å delegere noe av instruksjonsansvaret til sine dyktigste elever. Krigen ble en hard belastning for Funakoshi og hans elever. Og enda verre ble det da Funakoshis sønn og kanskje beste elev- ble syk og døde i 1945. Yoshitake hadde vært meget hjelpsom i spredningen av sin fars lære, og selv i dag blir han kreditert for mye av moderniseringen av Shotokan-stilen.
Funakoshi led et annet stort tap bare noen få år senere i 1947. Funakoshi innledet nå sitt livs siste tiår, muligens i en tid mer viktig enn noen annen. Da karate skulle gjennomgå en stor forandring, ble det innledningen til at karate ble spredt over hele verden. Tidlig i 50-årene mottok mester Funakoshi mange invitasjoner til å besøke amerikanske militærbaser over hele Japan. Helt uventet virket det som han ble veldig imponert over gjestfriheten og den tilliten han ble vist av de amerikanske styrker. Han hadde en dyptgripende effekt på dem, og et resultat av dette var at han ble invitert til Amerika. På denne historiske reisen tok han med seg Isao Obata., Toshio Kamota og den mannen som til slutt skulle bli hans etterfølger som sjefsinstruktør ved J.K.A (Japan Karate Association) Masatoshi Nakajama.
Masatoshi Nakajama
Det var på slutten av hans liv at han skrev sin selvbiografi: ”Karate-Do my way of life”. Selv da var videreføringen av shotokan det sentrale i hans liv. I bokens sluttkapitel skrev han:
"Karate-Do som i min barndom var en hemmelig lokal okinawisk aktivitet, er endelig blitt en av Japans kamparter, før den fikk vinger og fløy til Amerika. Fra hele verden mottar jeg nå henvendelser angående karate-Do. Fremdeles forbauset over det antall mennesker som har hørt om karate, forstår jeg nå at så snart denne boken er ferdig, skal jeg begynne på et nytt prosjekt - det å sende japanske karateinstruktører utenlands"!
Vi er alle takknemlige for at han gjorde det. Mester Funakoshi innså at et meget alvorlig problem ville oppstå som et resultat av de mange stilarter i karate. Han trodde dette ville ha en nedbrytende effekt på kunstartens utvikling! Dette vet vi er tilfelle i dag, derfor burde vi alle enes om Funakoshi sensei`s leveregel:
”Som et blankpusset speil reflekterer hva som står foran det, og som ekkoet i en stille dal kaster tilbake til og med de minste lyder, slik må enhver karate-ka tømme sitt sinn for egoisme og det som ellers kan hindre ham / henne i å reagere korrekt i enhver situasjon han / hun måtte befinne seg i. Dette er meningen med Kara eller Tom i karate…”